241
Kom tú Guðs heilagi, skapandi andi,
kom tú at fylla títt hús her á jørð;
fólkið, sum aftur tú føddi, tá vandi
kúgaði hugan, og eydnan var hørð;
hjørtuni boyggi tú saman av náði,
ljós títt tú tendri, hvar myrkrið lá tætt,
lívið tú veki, hvar deyði og váði
slektina køvdu, ið brá burt úr ætt.
 
2. Eyga mítt hevji tú upp til tað høga,
har sum ei syndin kann dimma títt ljós,
har sum ei verðin fær sár til at bløða,
har sum hann livir, ið her fekk eitt fjós;
gev mær at hóma hans dýrdfulla loga,
gev mær at kenna hans frelsandi náð,
gev mær hans bílæti gjølla at skoða,
at eg á sinni hans andlit má sjá.
 
G. Bruun.
Lag: Sl. 193.