582
Lov og tøkk eg tær fram beri,
drottur mín, í hesi stund,
tí tú hevur við mær verið,
ført meg væl um fjørð og sund.
Fyri veiði, tú gavst mær,
eg av hjarta takki tær;
lítið ella nógv tú sendir,
alt tú mær til frama vendir.
 
2. Lat meg minnast, at tú valdar
bæði yvir hav og lond;
tá vilt tú meg allan aldur
styðja væl við tíni hond.
Tá ið livið enda fær,
flyt meg heim í høll við tær,
allar ævir mær at hýsa
har, sum bjartast ljós man lýsa.
 
Jóannes Patursson 1890.
Lag: sum Sl. 213.