“Tey standa og vagga og tráa, 
á akrinum stadnandi øks, 
og deila hin bjartoygda dáa, 
sum upp millum teirra vøks. 

Vit áttu at plágað og pínt teg 
og altíð at stungið tær skør, 
vit áttu at køvt teg og týnt teg, 
tú stendur á okkara jørð. 

Og alla tøðuna átst tú 
og royndi at gera mein, 
og altíð so prangandi stóðst tú – 
Tú voldi, at vit eru sein.” 

"Men dáin stendur í iva, 
og hann hevur ymsan lit: 
“Eg havi væl loyvi at liva 
 her líka so væl sum tit.” 

“Tá verða tey øks at tagna, 
tí tað segði dáin satt: 
Hvønn vøkstur Gud hevur fagnað, 
og hvør eigur lívsins rætt!”